St. Michaelskirken på Stein
Kirken ble bygget ferdig under erkebiskop Eystein (1161 – 1188). Den er en steinkirke i rundbuestil, en av de eldste i landet, og kan være innviet før 1180, da Eystein måtte gå i landflyktighet til England etter Magnus Erlingssons nederlag i Nidaros det året.
Kirken står, underlig nok , nede i en bakkeskråning ved en av Stenegårdene. En meget bedre tomt litt lengre oppe ville være mere høvelig. Forklaringen kan neppe være at den skulle være hovedkirke for et vidstrakt prestegjeld ved fjorden. Det ligger nærmere å anta at det her har vært et kultsenter for en sterk hedensk guddom, og at det så ved kristningen ble omdannet til et «Kvite-Krist» senter med en liten høgendeskirke av tre for bonden på Stene, og deretter solid steinkirke bygget av bøndene i prestegjeldet. Med stor begeistring bygget folk ut i Europa sine gudshus på 1100- tallet.
Navnet på kirken: ST. Michaelskirken, kan ha gitt seg helt naturlig. «Det var især erkeengelen Michael, som synes å ha fått til oppdrag å avløse den gamle naturdyrkelse, hvorfor og flere grottekirker er viet ham.» (Harry Fett).
Michaels dag (Mikkelsmesse 29. sept.) var en av de store dager i den gamle kirke. Den ble feiret som alle englers dag, og særlig skulle en minnes den seirende kirke. Byneskirkens innvielsesdag og dens årlige festdag må ha vært 29. sept., som også var erkeengelens helgendag.
Den første skriftelige nedslag en kjenner om St. Michaelskirken på Stein er fra 1252. Etter at kanniken Sørle det året var utvalgt til erkebiskop, forordnet han at kannikene ved Domkirken eller Domkapitlet i Nidaros skulle ha felles bordhold, og som inntekt for dette «Communet» ga han bl.a. bispetiende fra Byneskirken.
Inntil ca. midten av 1600-tallet sto Byneskirken med sine sterke steinmurer uten inventar av noe slag. Nord og østveggen fikk nok sine kalkmalerier på 1500-tallet, men de ble snart overkalket og glemt. Men utsmykningsbølgen som nådde Trøndelag i 1640-60 årene, satte også fart i Byneskirkens rette vedkommende.
Tårn eller takrytter fikk kirken visstnok allerede ca. 1638 under sogneprest Anders Jacobsen (ca. 1625-1641). Før den tid hang kirkeklokken i støpul (på klokkerhaugen). Den mindre klokken var gitt av Jacobsen og bar årstallet 1634 før omstøpingen.
Under sogneprest Michel Andersson (ca. 1641-1658) og stiftskriver Jens Nielsen Friis, kom innredningsarbeidene igang. Korbuen ble utvidet (1646). Kirken fikk tregulv. Før var det bare stampet jord, mulig med noen steinheller oppå.
Kirkebenker med ryggstø ble satt inn. Før var det vel i høyden en «Pall» ved langveggen som i avgudshusene.
Den første prekestol laget av Johan Biltsnider kom i 1652 og er der fremdelse. Malerarbeidet på den og en del andre ting ble utført av Johan Contrafeier, som var nær medarbeider av Johan Biltsnider.
Altertavle ble laget etter 1695 under prestene Strøm og Crantz. Det er ikke helt klart hvem som skar og stafferte den. Den første Lem eller galleri ble bygget bakerst i kirken.
Et mindre våpenhus ble bygget foran vestportalen ca. 1656. Til den var et frittstående Baptiserium også våpenhus. Meget få kirker har hatt egen bygning som Dåpshus. Byneskirken hadde en mindre trebygning et stykke fra kirken som Baptisterium. I 1811 ble det bygget et nytt og bedre våpenhus foran vestporten. Det fikk stå der til restaureringen i 1960- , 70 årene ga det nye som nå står der. Her er barnesakristi, og i kjelleren er det toaletter.
Prestesakristi fikk den ikke før i 1891 ved korportalen. Det sto da der til den nye kom i 1960-årene.
Helt uten oppvarming var kirken til den fikk ovner i 1866.
Sitt første orgel (Fysharmonika) fikk kirken i 1874. Sitt nåværende fikk den i 1974.
To messing døpefat er fra 16. og 17. århundrede. Kirken har messing lysekroner i skip og kor. Den i skipet er gitt av sogneprest Albert Angel Midelfart og frue i 1762. Den har 8 lys. Lysekronen i koret har 16 lys og er gitt av klokker Isaach Høyem og frue i 1794. Nye belysningsmidler er også kommet i det siste.
En meget gammel «Fattigtavle» henger i koret. Furutrekisten, som er sterkt jernbeslått med solid lås, er den eldste gjenstanden i kirken. Et hull i lokket viser at den har vært brukt som offerkiste. Kanskje har den også tjent ved transport av tiendepenger til paven i Rom.
I koret er 3 «skap» i veggene, de såkalte Repositorier, ett for hvært alter, til oppbevaring av de hellige alterting.
Hovedalteret er av klebersteinskvadre med en hel plate som dekke, og et lite relikvierom i platen. Den lille marmorplate som dekker relikvierommet, kan ha tjent som prestens «osculatorium», (kysseplate) under gudstjenesten. Alteret i Byneskirken er enestående fordi det gjennom sine 800 år er bevart i sin opprinnelige form.
Kalkmaleriet på nordveggen er også enestående i Norge. «Syndemannen» presenterer de «sju dødssynder» : Fråtseri. Gjerrighet.Hovmod. Vrede. Utukt. Misunnelse. Latskap.
De sju dødssynder har sitt utspring i de ymse deler av kroppen. Mektige slanger med gapende kjeft viser mennesker som sitter fast i gapene og illustrerer sin last.
Kalkmaleriene på østveggen mot koret framstiller domme dag. Et latinsk skriftbånd oppe på veggen tvers over lyder slik: «Mors tue, Mors Christi, fraus mundi gloria coeli et dolor inferni sunt meditanda tibi» Dette er en alvorlig formaning. På norsk lyder det:» Din død, Kristi død, verdens elendighet, himmelens herlighet og helvetes pine bør betenkes av deg».
Maleriene ble avdekket under konservator Ola Seter`s arbeide ved restaureringen i 1960 – 1970 årene. Han fikk også fjernet all kvitmalingen fra 1847 og 1902 fra prekestol og altertavle m.m., så den opprinnelige stafferring nå er å se.
«Kirkeskipet» med innskripsjon «Mette Margrethe Volquarts. Anno 1736» er vakkert. Hvem som har gitt det og når det er hengt inn i kirken er på det uvisse. Kanskje er det gitt av kirkeeieren på den tid: Maria Volquarts, som derved fikk sin datters navn festet til en gjenstand i kirken.
Det skjemmende vindu i øvre del av sørportalen er nå erstattet med en dør etter å ha stått der fra 1862.
Kilde: Hefte Byneset Kirke utgitt i 1977, O.L. Gjønnes.