Meieridrift på Byneset

I eldre tid var bondesamfunnet preget av naturalhusholdning, der gårdens produksjon hovedsakelig ble brukt til eget forbruk og til betaling av skatter, tiende og lønn i form av naturalia, særlig smør og korn. Smør fungerte lenge som verdimål og grunnlag for landskyld.
På slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet ga nærheten til Trondheim bygdas bønder muligheter for salg av melk og smør. Dette var likevel begrenset av lange og dårlige veier, samt lave priser. Først fra rundt 1830 ble melkesalg til byen mer lønnsomt, og mange bønder kjørte melk til Trondheim på lørdager, kombinert med handel og sosialt samvær.
Etter hvert vokste ideen om meieridrift fram. Formålet var både salg av melk og fløte til Trondheim og foredling av overskuddsmelk til smør og ost. Bodsberg, Spongdal og Hanger meieri ble opprettet i 1893, Berg meieri ble opprettet året etter og Onsøyen (Nordbygdens) meieri ble opprettet i 1896. Stene Meieri på Steinshylla ble opprettet i 1905.
Driften var preget av dugnad og pliktarbeid. Leverandørene stod for kjøring, vedlikehold og deler av driften, ofte med hest og lange nattlige transporter. Etter hvert tok båt og senere bil over. Meieriene ble gradvis knyttet til Trondhjems Meieri og Trondhjems Melkforsyning, og mellom 1930 og 1940 ble de lokale meieriene nedlagt.
Deretter fulgte en periode vi kan kalle «melkerampenes tid». I nesten hvert eneste veikryss ble det bygget ramper som gjorde det enklere å laste melkespannene opp på melkebilen. Rampene ble også et populært samlingssted for ungdommen, særlig etter at det på 1950-tallet ble stilt krav om vegger på tre sider og tak over.
Disse rampene forsvant imidlertid i løpet av første halvdel av 1970-årene, da melketankbilene begynte å kjøre fra gård til gård for å hente melk direkte fra gårdenes melketanker.

Kilde: Byneset Historielags årshefte 2002.